fredag 12. mars 2010

Gjesteinnlegg: Khat eller hund?

Vi har en venn hvis fysikk og livsførsel kvalifiserer til t&t-honnør. Naturlig var det derfor å gi ham innpass i vår gjestserie. Han valgte å konsentrere seg om husdyr og narkotika. Rimelig trendy shit, altså.
Jeg møtte ham på trikken. Så ut som typen som sverger til blandingen indiesynth, ny-exotica, kosmisk postpunk, etnodisko, nyveiv og house. Ben lengre og tynnere enn livet selv, og en appetitt på sistnevnte lik Hellstrøms forhold til Hawk Sandwich. Respekt, tenkte jeg der han klamret seg til den grå plastløkken som hang livløst ned fra taket. Jeg visste jeg hadde sett ham før. Visste jeg hadde sett det utmagrede ansiktet hans tidligere.

Respekten forsvant. Jeg kom på det. Han er en dem. En av dem som går nervøst langs Akerselva drassende på det kostelige kreet vi kaller hund. Hva faen er det med hunder? Jeg skjønner bare ikke greia. Og hva er det med hundeeiere, menneskene som absolutt må ikle seg disse upassende prangende pelsdottene? Verst er de som sier de har hund fordi dyret gir dem god grunn til å komme seg ut å trene.

Jo mer jeg lærer mennesker å kjenne, jo mer liker jeg hunder, sa Adolf Hitler. Nå er jo ikke Adolf kjent for å ha vært en utpreget menneskekjenner, så han kan umulig ha vært særlig glad i hunder. Jeg skjønner Hitler godt. Når det kommer til hunder.

Jeg konfronterte ham selvsagt med fenomenet. Hunden er menneskets beste venn, sa han. Jeg svarte at joa, dersom du låser bikkja og dama inne i bagasjerommet i bilen i en times tid, så er jeg relativt sikker på at det er bikkja som er gladest for å se deg når du åpner igjen – men menneskets beste venn? Ikke faen.

Jeg må tilstå at jeg alltid har vært mer glad i khat. Hjertet slår fortere, jeg blir varm, får nedsatt appetitt og blir mer pratsom. Mingling uten behov for fingermat med andre ord. Mingling som gjør livet meningsfylt fordi dets nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart, som Knausgård sannsynligvis ville sagt. Og slik holder jeg meg knoklet uten å måtte lee meg nevneverdig. Derfor sitter jeg også på trikken. Sitter mens jeg ser hundejævelen spenne benmusklene i sin streben etter å holde seg stående. Likesom alle turene med hunden også gjør bena hans større. De blir tykkere mens jeg ser på.

God grunn til å komme seg ut å trene, humrer jeg hånlig.

Khatta i sekken, tenker jeg.

Vår venn skulle i utgangspunktet signere innlegget med eget navn. Etter en avsjekk med farens advokat trakk han seg imidlertid i siste liten. La oss derfor kalle ham Erlend. Bør Erlend få fast plass på t&t? Eller bør han kastes på dør som kokosboller? Dropp oss en epost med dom og begrunnelse.

7 kommentarer:

  1. For et flott sitat av Hitler! Noe av det bedre jeg har hørt.... Men hvorfor siterer dere han? Hadde ikke han pondus?

    Som jente ser jeg forresten helst at gutter og menn tar seg en ekstra kjøttkake, siden de skal arbeide, mens jeg kan spise salat og trene.

    Følger dere på twitter fra og med etter jeg har skrevet denne kommentaren ferdig. I grunn en ganske ironisk blogg, og i og med at den er henvendt til menn/gutter skal jeg ikke si noe mer nå, enn at jeg liker den.

    Ha en fin helg.

    SvarSlett
  2. Uavhengig av om jeg liker hunder så likte jeg dette. Litt annerledes penn enn dere vanligvis fører, men jeg synes definitivt dette fortjener sin plass på bloggen. Digger linjen 'Og slik holder jeg meg knoklet uten å måtte lee meg nevneverdig'. Fett.

    Khat har jeg mindre erfaring med. Prøver dere å si at man blir tynn av khat?

    SvarSlett
  3. Thea, du er opplagt en oppvakt jente. Bra!

    Simen, ja, Erlend er fin. Tror vi beholder ham.

    SvarSlett
  4. Bor Erlend på Grønland? Dette stoffet kan han! Behold!

    SvarSlett
  5. Sitatet er det Charles de Gaulle som står bak, ikke Hitler. Fjott.

    SvarSlett
  6. Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt - og de kloke så fulle av tvil.

    (Kjell Magne Bondevik)

    SvarSlett
  7. Svar aldri på et anonymt brev.

    (Yogi Berra)

    SvarSlett