søndag 4. juli 2010

Tour de Tynn


For oss tynne gutter er årets store sportshendelse nå i gang. Vi snakker seff om Le Tour. Hundrevis av tynne karer som, i så trangt tøy som mulig, prøver å sykle nærmest mulig hverandre i flere hundre mil.
Needless to say, vi synes naturligvis at det var bedre før. Da Tom Simpson i 1967 døde etter å ha kjørt en beinhard fjellettappe på en blandings av hjemmelaget sportsdrykk og amfetamin, var det i hvert fall litt flair over eventet. Nå er det mest logoer og mimringa til verdensmester Kaggestad som er etterlatt inntrykk.

Uansett: Sykling er jo en aktivitet der tynnhet definitivt har noe å si. Der hoppgutta er anorektisk ukule er sykkelgutta anorektisk kule. Vekt ER en faktor.

Da Bjarne Riis (ikke slektning til Berit Riise så vidt T&T kjenner til) grisebanket Miguel Indurain i en klatreetappe 1996 var det ikke kreftene det sto på. Det var vekt/power-forholdet. Riis kjørte ut ca 480 W i beina, Indurain pumpet på 550 W. Alt lå til rette for at en kis som Indurain skulle ta dette. Men det er her en av tynnhetens mange fordeler kommer inn. Riis veiet 68 kilo. Indurain veiet 80.

At det ikke er veldig trendy å ha så mye muskler og å være så solbrune, samt leve på en asketisk diett av EPO og intravenøs næring nattetid er en annen ting. Men husk dette når du tråkker din fixie/retroracer opp bakken fra Fisk & Vilt neste gang:

Hvis du var litt tynnere ville det ikke vært så pes.

Mulig du i tillegg ikke engang ville vært nødt til å trille ensom, småtjukk og patetisk hjem på en tråsykkel - men det er en helt annen fortelling.

3 kommentarer: