mandag 21. februar 2011

The Big Fat Recession


Før finanskrisen var det en smal sak for young urban professionals å holde livremmen stram. Uthulende overtidsjobbing var viktigere enn tariffavtalt overtidsmat. Ingen STASI-tanter i regnskapsavdelingen stilte spørsmål når du ba om kontantforskudd i 500 euro-sedler før en forretningsreise til ”hvitere” strender. På hverdagene spiste man stort sett flymat så næringsfattig at bare tyggingen gav et netto kaloritap. Istedenfor en fettete calzone fra utenriksterminalen overlevde meglere, konsulenter og advokater på taxfree-sigaretter og myke saltstenger fra SAS-loungen på Kastrup. Et stressnivå på linje med en flykaprer og et blodtrykk høyere enn George Michael anno 1989 gav en hel generasjon med yuppier en metabolisme så overjordisk at vitenskapen ennå ikke har klart å frembringe den kunstig.

Så kom den store feite finanskrisen. Velkommen medarbeidersamtaler med småkaker, selvrealisering i sykkelsetet og vafler i fredagslunchen. Farvel turbotirsdag, hoppe-over-måltider og sult ved skrivebordet.

Også mediene strammer inn og følger opp sine åpenbart anorektiske nyttårsløfter. "Økonomi- og næringslivsavisene" Finansavisen og DN kommer ut som Sport- og fritidsblekker med åttesiders finansbilag. Videre ikler hovedstadens meglerjyplinger og advokatspirer seg de trangeste trikoter mens de sniffer cerapulver og krangler om vokstemperaturer. Og når alt kommer til alt er det ikke posisjon i løypen det konkurreres om - det er posisjon i styret.

Hva faen skjedde med koka og "lunch is for wimps"?!

Ikke det at vi klager over et tynnere Norge, men helvete heller! DN og Finansavisen, sykkel og ski er ikke det eneste våpenet i kampen mot kiloene.

Mer yeyo, mindre Birken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar